Veilchenblau: Et hendig uhell

Tidligere i år bestilte jeg både stauderøtter og barrotroser fra Hageglede.no, og gleden var stor da de kom i posten. Det skal nevnes at jeg garantert bestilte for mange planter, og jeg følte meg en smule overveldet da jeg sto på kjøkkenet med to esker fulle av røtter. Dette var mitt første møte med barrotplanter, og de var ikke helt som jeg hadde sett for meg – jeg hadde sett bilder av helt nakne røtter, men disse kom innpakket i en slags leireklump, og selve røttene var ikke merket annet enn på den ytre posen. Det ble et salig rot, og da jeg til slutt hadde plassert alle roserøttene i vann og sortert posene slik at jeg kunne begynne å lage merkelapper til røttene, oppdaget jeg at noe ikke stemte. «Veilchenblau», sto det på den ene posen. Jeg begynte å ramse opp rosene jeg hadde bestilt inni meg. «Veilchenblau»? Nei, det ringte ingen bjeller. Og hvor var Bonica 82, som jeg hadde oppdaget i fjor og hatt veldig lyst på? En rask titt på nettsidene deres ga meg svar på det første spørsmålet – det var ikke et annet navn på Bonica (som ville vært veldig merkelig), det var en klatrerose. En potensielt sett over 4 meter høy, lilla klatrerose med store klaser av enkle blomster. Det er i grunnen vanskelig å komme seg stort lengre unna Bonica, som er en blekrosa klaserose som definitivt ikke blir 4 meter høy. Jeg var i villrede. Skulle jeg pakke den ned igjen? Ville det drepe den?Jeg kunne jo ikke drepe den stakkars planta! Så jeg kontaktet kundeservice hos Hageglede og fikk rask og hyggelig hjelp. Rosa kunne jeg beholde, og så ordnet de det slik at jeg fikk riktig rose noen uker senere, når den kom inn på lager igjen. Men hva skulle jeg med en ny klatrerose?

Fra før av hadde jeg Coral Dawn, som ikke har et hint av korall i rosafargen sin. Den har ikke akkurat imponert meg med vokseviljen sin – den har én stamme, og ser ikke ut til å stille opp med noen flere i år. Og det var definitivt ikke plass til en rose til på den smale kortenden hvor halve arealet opptas av døra når den er åpen. Langveggen er i all hovedsak dør og vindu, og innerst i kroken kunne jeg ikke ha noen plante. Da gjensto bare hjørnet der rekkverk møtte kortvegg, men der skulle det jo stå en klokkeranke… Nå var rådyr gode, som forhåpentligvis ingen sier. Hva skulle jeg gjøre? I fjor førte et dårlig planlagt rose til at jeg, istedenfor bare å kaste eller gi bort planten, endte opp med å bruke rundt 10x rosens verdi på en ny potte, plantevogn og «sovepose» for vinterbruk. Jeg var lite gira på å bruke penger på denne bonusrosa, men samtidig visste jeg ikke om noen som kunne overta den – fargen ville se grell ut sammen med husveggene hos de jeg kjente som kanskje kunne hatt plass, mens den egentlig passet godt inn hos meg… Til slutt bestemte jeg meg for at joda, den kunne få bo i hjørnet, sammen med klokkeranken. Jeg kan ikke skryte på meg noen stor entusiasme – jeg er muligens litt sær når det kommer til roser, og liker dem best halvfylte til fylte (ikke så fulle at de ser ut som peoner), så denne skapningen matchet ikke estetikken min, men jeg konkluderte med at den sikkert ikke ville gjøre noe særlig av seg det første året, så klokkeranken jeg hadde sådd (og som per nå er skiftet ut med et gartnerieksemplar) kunne klatre oppover veggen i år, og så kunne rosen slå seg løs året etter.

Det betydde at jeg måtte investere i betydelig kraftigere espalier (hampetau er liksom litt i svakeste laget når du skal binde opp en rose), og plutselig hadde bonusrosa kostet meg 1500 kr. Samtidig har jeg begynt å glede meg mer og mer til å se den vokse seg stor, og følger nøye med på bladene som kommer frem på bakkenivå. Dette kan jo bli riktig bra!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.