Er det lurt å bruke lecakuler i blomsterpotter?

Da jeg skulle fylle balkongen min med høybed og potter, kom jeg gjentatte ganger over ulike varianter av den samme påstanden: «For å sikre god drenering bør du bruke lecakuler i bunnen av potten». Hvor mye varierer – noen anbefaler 10 cm, andre anbefaler 1/3 av beholderens høyde (hva som er mest, avhenger naturligvis av hvor dyp beholderen er), men poenget jeg stadig ser at gjentas, er at dreneringskuler, f.eks. leca, gir bedre drenering. Men stemmer dette?

Ut fra det jeg har lest, er det tre påstander om hvorfor leca er bra:

  • Overflødig vann renner gjennom jorda og lecaen, og jorda holder seg dermed fuktig, ikke våt.
  • Et lag med leca holder dreneringshullene åpne slik at jorda ikke blokkerer dem og gjør bunnen av potta tett.
  • Tette potter: Overflødig vann renner gjennom jorda og blir et vannreservoar i bunnen.

Innhold

Vannet som aldri renner ut

La oss først se på hva drenering er. Om noe har god drenering, betyr det at vann renner passe lett igjennom, noe som krever store mange porer og mye luft. Med unntak av planter som trives i leirholdig jord (som har små porer, dårlig drenering og holder veldig på vannet), bør vi alltid ha som mål å ha veldrenert jord, da dårlig drenert våt jord på sikt vil kunne føre til rotråte og plantedød. Uten tilførsel av luft kveles rett og slett røttene, og det er jo ikke noe hyggelig. Tanken med et lag av grus, leca eller små potteskår i bunnen er altså at vannet skal renne gjennom jorda og renne ut gjennom hullet i bunnen av blomsterpotta. Jeg har vokst opp med dette som en etablert sannhet, men heldigvis kom jeg over en tekst som talte Roma midt imot før jeg brukte alle sparepengene mine på lecakuler for tre år siden, og denne teksten hadde følgende to hovedpoeng:

  1. Planter som vokser i naturen har ikke et lag med lecakuler under seg.
  2. Den etablerte sannheten om at det trengs drenerende masse er beviselig feil.

Jeg har dessverre ikke klart å finne igjen denne teksten nå (hvis du tror du vet hvilken artikkel jeg snakker om – jeg husker bare at den var norskspråklig, tar jeg gjerne imot tips, sånn at jeg kan lenke til den), så jeg bestemte meg for å gå til kildene (og vitenskapen) – delvis fordi jeg fremdeles er sur på mannen på hagesenteret som ikke ville høre på meg da jeg sa at nei, jeg skulle ikke ha en sekk med lecakuler, jeg skulle ha mer jord, og delvis fordi jeg ville få spikret dette en gang for alle.

Vi begynner med den første påstanden, nemlig at lecakulene gjør at vannet ikke blir stående i jorda, men istedenfor dreneres gjennom kulene eller grusen. Dette er i grunnen en todelt påstand; den ene situasjonen går ut på at jorden mettes, og at den naturlige og ønskelige dreneringen går fortere, mens den andre går ut på at jorden overmettes, for eksempel ved veldig mye nedbør, og at man vil unngå at plantene blir stående i vann. I utgangspunktet kan dette se ut som to sider av samme sak, men det er de faktisk ikke – mer om dette siden. La oss istedenfor snakke om det som på godt norsk heter «the perched water table» (PWT).

Nå tar vi utgangspunkt i at du har gjort alt annet riktig. Du har god jord og en passe stor potte med dreneringshull. Du fyller den opp med jord og begynner å vanne den. På et tidspunkt vil jorden bli mettet, og du stopper. Gravitasjonskraften vil gradvis trekke vannet nedover mot bakken, og dette tilfører jorden oksygen, noe både plantene og levende organismer i jorda trenger for å leve. Hvor raskt dette går, vil avhenge av flere faktorer, som kvaliteten på jorda (hvor godt den drenerer), jordvolumet og jordens fuktighet før du begynte å vanne. Gradvis vil det bli tørrere og tørrere øverst og våtere og våtere nederst. Det vi ønsker, er at vannet som når bunnen skal renne ut gjennom dreneringshullene, og etterlate jevnt fuktig jord.

Imidlertid støter vi her på et aldri så lite problem: kapillaritet. Kapillaritet beskrives av Store Norske Leksikon som » […] grunnen til at væsker suges opp i porøse materialer». Det er dette som gjør at du stikke det ene hjørnet av en bit håndklepapir i vann, og se vannet gjøre en større del av papiret fuktig, og det er den samme funksjonen som gjør at selvvanningspotter og undervanning fungerer: Uansett om du bruker en veke mellom et vannkammer og selve potten eller har en «kanal» av jord som er i kontakt med både vannet og resten av jorden, så trekker jorden til seg væske nedenfra og frakter den oppover. Derfor vil du aldri få drenert bort alt overskuddsvannet, og jorden i bunnen av potten vil alltid være fuktigere enn jorden øverst (med mindre all fuktigheten fordamper). I praksis utgjør dette fuktige nivået det som kalles the perched water table (heretter PWT), et slags ingenmannsland mellom gravitasjon og kapillaritet, der ingen av dem vinner. Høyden på dette laget avhenger av hvor porøs jorden er – vi kommer altså tilbake til det jeg skrev innledningsvis om at leirjord holder bedre på vann. I praksis handler det om at jorda har så små porer at vannet kan klatre veldig høyt. Om du har denne jorda i en potte som er 20 cm eller 80 cm betyr ingenting, det våte nivået er uansett like høyt så lenge jorda er den samme. Legger du en klatt med leire i en grunn skål, vil i praksis hele klatten være en del av dette nivået, og leiren vil ikke tørke før vannet fordamper.

Dette trenger ikke være noe problem i og for seg, for den overmettede jorden i bunnen vil kunne fungere som et slags reservoar for jordlaget ovenfor. Det er først når dette overmettede jordlaget kommer for høyt opp at det oppstår problemer. Og her kommer lecakulene inn, for dette konstante «vannlageret» forholder seg ikke til hvor bunnen av potta eller høybedet er, men hvor bunnen av jordlaget er. Dermed forskyver du vannlaget opp like mange centimeter som du tilsetter leca eller annet «dreneringsmateriale» i bunnen. Ettersom dette nivået vil være for fuktig for plantene dine og ikke gir røttene nok luft, har du i praksis redusert den tilgjengelige jordmengden i tillegg til å øke risikoen for at plantene dine blir stående med føttene i vann og ender opp med å drukne.

I dette eksempelet ser vi at planten vil stå med tærne i vann. På sikt kan dette føre til rotråte.

Dette betyr i praksis at du aldri skal ha leca i grunne beholdere, og at behovet for god jorddybde øker når jorden blir mer kompakt og mindre porøs, fordi det vil gjøre at vannlaget opptar mer plass, men hva om du har en veldig høy potte eller en potte med veldig grunne røtter?

^ Rykk tilbake til start

Når lecakuler faktisk er kjekt å ha

Nå skal jeg være litt kjip og late som om det bare er å kjøpe potter som passer plantene dine. Ikke kjøp en diger urne hvis du bare skal plante stemorsblomster. Ikke kjøp potter med en diameter på 20 cm og en høyde på 1 meter. Men kanskje det er nettopp det du har lyst til? Kanskje trenger du en høy potte for å få nok sol til stemorsblomstene dine? Kanskje har du dårlig rygg og er avhengig av å å kunne rekke ned til jorda uten å bøye deg? Vel, da er kanskje lecakuler den beste løsningen for deg.

Det å ha masse jord som ikke brukes som annet enn fyllmasse, har ingen verdi. Sett at du skal plante blomster med 10 cm røtter i den 1 meter høye potta du har kjøpt deg. Blomstene har absolutt ikke bruk for ytterligere 90 cm jord, så da kan du godt fylle opp halve potta med leca, og likevel ha rundt 40 cm jord under røttene hvor det er plass til både mer jord og det våte nivået. Du kan også bruke en svamp, en bit av en kapillærmatte eller noe annet som er omtrent like porøst som jorden og grave den slik at den er i kontakt med jorda, men stikker ned mellom lecakulene. Da vil den i praksis fungere som en omvendt veke, og hele det våte nivået vil forflytte seg ned til bunnen av den. Normalt vil du jo ikke trenge dette, men om du er litt usikker på om du har dyp nok jord i forhold til det du planter, kan det være en grei sikkerhetsventil for å unngå at plantene blir våte på tærne.

Du kan også bruke lecakuler som jordforbedring (altså i jorda, ikke som et separat lag) dersom du har veldig tung og leirholdig jord, eller om du skal plante i et plantefat eller en annen grunn beholder, og derfor må ha et så tynt lag med våt jord som mulig. Det vil skape større porer og dermed gi bedre drenering. Perlitt og vermikulitt har samme effekt, og holder i tillegg vann, noe leca ikke gjør. Om jeg skulle valgt et dreneringsmateriale, ville jeg definitivt valg perlitt og/eller vermikulitt fremfor leca.

^ Rykk tilbake til start

Når du definitivt ikke skal bruke lecakuler

Bruk aldri lecakuler i grunne beholdere eller beholdere hvor du nå eller muligens i fremtiden skal ha planter med dype røtter. Om du for eksempel skal plante en rose, må du som regel satse på et plantehull på minst 40 cm for å ned rotklumpen og sørge for at podestedet er 10 cm under jorda. Mine høybed er 50 cm høye, så om jeg hadde lagt 10 cm leca i bunnen, hadde rotklumpen nådd ned til lecaen før røttene fikk mulighet til å slå seg løs. Både busker, en del stauder og klatreplanter får gjerne dype røtter, og da kan du rett og slett ikke kaste bort verdifulle centimetere på lecakuler.

Det samme gjelder balkongkasser, mindre blomsterpotter som kan stå på bord og pidestaller, og alt som skal vannes fra skål. De er allerede forholdsvis grunne, så fyll dem med porøs, veldrenert jord, og gi røttene den plassen de trenger. Invester istedenfor i en fuktighetsmåler og være litt ekstra forsiktig med vanningen.

^ Rykk tilbake til start

Overvanning

I forrige del gikk vi gjennom hvordan ting fungerer om du vanner normalt, men hva om du er litt for spandabel med vannkannen, eller det kommer en liten syndeflod midt i juli? Her er tanken med leca (når du har hull i plantekasser og potter – mer om tette potter siden) at dreneringen skal gå fortere når vannet passerer fra jord til leca, og at dreneringen ut gjennom lecaen skal gå mye fortere enn den ville gjort gjennom jorden. Men stemmer det?

I dette scenarioet er det viktigste at det faktisk er god drenering, for vi snakker ikke om et lite overskudd av vann, men et stort. Om du tar to beholdere med hull under og fyller den ene med jord og den andre med leca, vil vannet dreneres raskere gjennom lecaen, ettersom det er så mange store porer/mellomrom i laget. Her kan vi igjen se til PWT. Som vi var inne på litt lengre opp her, går dette ut på to ting: det ene er at gravitasjonskraften kjemper med kapillariteten, men det andre er at kapillaritet forutsetter omtrent lik struktur hele veien. Grunnen til at PWT ligger oppå eventuell leca, er at lecaen har en helt annen, mye mer grovkornet struktur, og dermed legger vannet seg nederst i laget som ligger over den.

Et ofte sitert eksperiment har til hensikt å vise hva som skjer dersom vi virkelig dynker jorda – eller rettere sagt, det brukes for å argumentere for hvorfor et drenerende lag ikke fungerer. I eksperimentet ser vi en beholder med sand i bunnen og et lag med siltleire, en slags grovkornet leire, over. En kran drypper vann ned på siltleiren, og eksperimentet viser at vannet først begynner å trenge gjennom skillet mellom materialene når all siltleiren er fullstendig mettet med vann, og denne metningen vedvarer etter hvert som gravitasjonskraften trekker overskuddet gjennom sanden. Det eksperimentet viser, er at laget med sand ikke har noen effekt på siltleiren før siltleiren allerede er helt mettet, og det blir derfor argumentert med at det samme skjer med jord og leca. Altså er tanken at jorden ikke skal begynne å «lekke» vann før den er helt mettet, og at et drenerende lag under kun kan være til nytte dersom jorden blir fullstendig klissvåt. Men stemmer dette? Kan siltleireeksperimentet overføres til blomsterpotter?

Jeg bestemte meg for å gjøre et eksperiment. Jeg fylte opp tre plastglass med leca og jord. Hvert glass rommet 3 dl og hadde 3 dreneringshull i bunnen. Det første glasset inneholdt 3 dl jord, det andre glasset inneholdt 2 dl jord og det tredje inneholdt 1 dl leca og 2 dl jord. Jorden var hentet fra samme høybed, og var tørr. Koppene ble plassert i en holder med hvert sitt glass under, før jeg forsiktig helte 1 dl vann over jorda. Dette blir altså som å helle 20 liter vann over en 60 liters potte. Vannet helte jeg over sakte, slik at hele overflaten ble våt, og vannet fikk trekke ned i jorden før jeg helte på mer.

Min første observasjon, var at eksperimentet med siltleire tydeligvis ikke er universelt. Det er ikke dermed sagt at det er feil eller ikke gjelder for vanning av planter, men det gjelder i alle fall ikke alltid for all vanning. Det jeg observerte, var at vann som ikke drypper, men helles over et større areal, først og fremst finner «veier» gjennom jorden og samler seg i vertikale bekker. Dermed når vannet raskere ned til bunnen av jordlaget noen steder enn andre. Den våte og den tørre jorden ser ikke ut til å bli et felles PWT, og derfor begynner det å renne overskuddsvann ned gjennom lecaen lenge før det nederste jordlaget er mettet. Når jordlaget etter hvert mettes, ser det også ut til at PWT-et begynner å oppføre seg «normalt», og at det dermed blir et mye mindre overskudd som kan renne ned.

Basert på dette, vil jeg anta at en potte som står lenge ute i lett regn vil ha en adferd som er mer lik det som demonstreres i eksperimentet, mens det er mindre relevant for en potte som utsettes for styrtregn eller overentusiastisk vanning.

Hvordan påvirker så dette vanningen av de tre glassene? I glasset som inneholder leca, tar det relativt kort tid før den første strømmen treffer bunnen, og mye vann forsvinner ut gjennom leca-laget og dreneringshullene. Deretter oppstår et PWT etter hvert som vannet trekker gjennom jorden, og dette laget opptar mesteparten av den tilgjengelige jorddybden. Resultatet er svært våt jord og mye overskuddsvann. I glasset som inneholder 2 dl jord, er det ingen snarveier ut av glasset (vannet som treffer bunnen, må bevege seg horisontalt for å finne dreneringshullene), og derfor forsinkes utrenningen. Ettersom vannet knapt kan ta noen snarveier, får PWT-et bygget seg opp før overskuddet renner ut. PWT-et er like høyt her, og jorden er enda fuktigere fordi mindre vann rakk å dreneres ut i begynnelsen. Til slutt har vi glasset som er helt fullt av jord. Der har vannet oppført seg akkurat som i det med 2/3 jord, og ganske nøyaktig like mye vann er drenert ut. Forskjellen her er at den fulle høyden av jord sørger for at PWT-et ligger lavere i jorden. Ved tilførsel av mer vann, rant alt tvers igjennom det fulle glasset, slik at samme mengde som ble tilsatt, kom ut gjennom dreneringshullene.

Gjennom dette eksperimentet ser vi at lecakuler faktisk har en effekt ved drenering av store vannmengder som kommer fort, men at det ikke kompenserer for flyttingen av PWT, og at fullt opp med jord uansett gir god drenering.

^ Rykk tilbake til start

Leca som vannreservoar?

I en perfekt verden vanner akkurat passe mye akkurat passe ofte. I virkeligheten kan det både bli for mye og for lite vanning, både fordi vi ikke gjør en god nok jobb og fordi elementene saboterer oss ved å forsøke å drukne både kosmos og pelargonium. Kan det da være kjekt å ha et ekstra vannreservoar fylt med leca i bunnen av potter plantekasser, slik at overskuddet kan spares til en … vel, ikke regnværsdag, men til en dag der du har glemt at du skal vanne, eller til solen steker litt ekstra?

Om det bare var så vel. Med dreneringshull skal jo uansett overskuddsvannet renne ut, men la oss si at du er belemret med en tett potte med et lag leca i bunnen. Laget er kanskje mettet med større eller mindre mengder vann som godt kunne kommet plantene dine til gode, men så lenge vannet ikke har fysisk kontakt med jorden over, vil ikke leirkulene dine klare å gjøre det jorden gjør – de kan ikke transportere vannet oppover fra sitt lag og opp til jorden. Det er kapillært, min kjære Watson. På tross av dette oppgir for eksempel Plantasjen at et lag leca i bunnen «fungerer som et ekstra vannmagasin for røttene i tørkeperioder». Jeg må innrømme at jeg lurer veldig på hvordan dette skal fungere i praksis.

En veke vil i teorien kunne forvandle lecalaget til et selvvanningsreservoar, men uten noen nivåindikator, og med en tilfeldig tilførsel av vann ovenfra, kan vannet du samler opp bli en ganske uappetittlig og stinkende guffe. Om du har rengjort en selvvanningspotte som har blitt utsatt for gjødselvann og varme gjennom en hel sommer, har du nok hatt et litt utrivelig møte med biofilm, og med stillestående vann som ikke får tilgang til luft, og som kun fylles på med vann som har vært filtrert gjennom jorda (og som dermed inneholder mindre oksygen og mer næring enn rent springvann), kan du være trygg på at resultatet ikke er særlig innbydende. Som en bonus har du naturligvis ingen kontroll på bakterievekst eller alger som kan begynne å vokse i dette vannet. Unner du plantene dine disse drikkevarene?

Vel, det trygge her er jo at de faktisk ikke får tilgang til dette vannet. Ikke før neste rotbløyte lager en fin cocktail av nytt og gammelt vann som nå går fra bunnen av lecalaget og opp til planterøttene.

Her har jeg skissert hvordan en tett potte med leca i bunnen (øverst) og en tett potte uten (nederst) vil håndtere et overskudd av vann over tid. Med leca vil du både ha et etter hvert ganske ekkelt lag i leca-nivået og et PWT-lag i bunnen av jordlaget som ved tilførsel av nytt vann vil få kontakt og lage en spennende suppe. Uten leca vil bare PWT-et bli våtere når det tilføres mer vann.

Så kan du bruke leca til å lage et vannreservoar? Nei. Ikke med mindre du lager en veke og følger nøye med på fuktigheten i jorda, og om du først skal følge så godt med, er du bedre tjent med å vanne litt mer skånsomt og bruke fuktighetsmåleren før hver vanning.

^ Rykk tilbake til start

Pottene mine har ikke dreneringshull!

Lag dreneringshull. Det vil gjøre livet ditt bedre. Om du har en veldig spesiell potte som du føler at vil bli mindre verdt om du lager hull i den, kan du kanskje bruke den som potteskjuler istedenfor, og få tak i en enkel plastpotte som kan plasseres inni? Da kan du løfte ut den indre potta når du vanner, og helle ut eventuelt overskuddsvann. Det kan til og med hende at det finnes selvvanningsinnsatser som passer, som denne fra Elho.

Om pottene dine står på et sted der du ikke kan la vann flyte utover, finnes det løsninger for deg! Kjøp en skål eller en gulvbeskytter som er passe stor, og la den fange opp overskuddet. Det passer like fint på treplattingen som på innglassede balkonger.

Det er heldigvis ikke så vanskelig å lage hull i potter og urner som mangler det. I polystyren, plast og komposittmaterialer kan du bruke en drill og en hullsag. Hullsager får du i mange forskjellige størrelser, slik at du kan lage flere generøse hull i store potter, og færre/mindre hull i småpotter. Skal du ha små hull, kan du bruke et trebor istedenfor. Til terrakotta kan du bruke et vanlig murbor, mens du til glasert keramikk trenger et flisebor. Det kan være lurt å teipe over stedet der du skal bore med litt maskeringsteip for å unngå at boret sklir, særlig på glaserte potter, og husk å ikke bruke makt når du borer. Om du opplever at fliseboret blir varmt, kan du fukte det med litt vann og bore videre.

Når pottene har fått hullene sine, bør du sørge for at overflødig vann som renner ut av hullet/hullene, faktisk kommer seg ut. Dette handler delvis om å sørge for at vannet kommer ut gjennom hullene, og delvis om at de kommer seg videre ut fra potta. Akkurat til dette formålet kan leca ha noe for seg, men det er minst like enkelt å legge et potteskår over hvert hull, eller bare dekke bunnen i en bit gammel strømpebukse. Det er normalt heller ikke noe problem å ikke ha noe mellom pottebunnen og jorda – dersom du klapper til den første centimeteren med jord, vil du normalt unngå jordlekkasje, og vannet vil renne gjennom uten problemer.

Om du setter en potte med helt flat bunn på et flatt gulv, vil mengden vann som kan sive ut være forsvinnende liten, og gulvet vil fungere som en propp. Derfor er det lurt å bruke egne føtter (finnes å få kjøpt på hagesentre, men du kan også bruke murstein eller andre stabile og jevnhøye klosser) eller en passende plantevogn for å få herligheten opp fra gulvnivå, slik at vannet kan renne unna. Om du har en potte som står rett på bakken ute, er det naturligvis ikke like farlig med akkurat dette. Hvis det er snakk om en mindre potte, kan du gjerne lime fast noen små gummiføtter eller andre knotter som holder potten litt over bakkenivå, og gjerne sette det hele på en passende skål, om du ikke vil ha noe vannsøl. Hovedsaken er at vannet som kommer ut av hullene skal kunne renne bort.

^ Rykk tilbake til start

Noen relevante videoer:

3 tanker om “Er det lurt å bruke lecakuler i blomsterpotter?”

  1. Minner bare om at planter i naturen ikke bor i potter, men I NATUREN, og derfor selvfølgelig ikke har behov for ekstra drenering i form av lecakuler, for i naturen kan vannet renne nedover, bortover og vekk på alle mulige måter så røttene ikke drukner, som de vil gjøre i en potte, både med eller uten hull, om den overvannes.

    I naturen vokser også planter der de tåler å vokse, i forhold til jordsmonn og hvor mye eller lite vann/fuktighet det naturlig finnes der, (og det andre de trenger) i motsetning til de plantene vi bestemmer oss for å ha, der vi plasserer dem, uansett om de naturlig ville grodd i området eller ikke. I tillegg lar vi de også vokse i en begrenset plass som en potte jo er, så da er det opp til oss å passe på om de har akkurat nok vann, og ikke for mye eller for lite, og hvis det kreves lecakuler for å sørge for det, så gjør det det, så jeg forstår ikke hvorfor du sår tvil om bruk av lecakuler som drenering egentlig..

    1. Hei! Jeg er helt enig med deg i at forholdene i en potte ikke er de samme som i bakken, og at planter som får stå på sitt naturlige voksested har bedre forutsetninger for å trives enn planter vi dyrker over bakken og/eller i miljøer der de ikke har noen naturlig tilhørighet, i alle fall om vi ikke gir dem en håndsrekning.
      Jeg er også enig med deg i at drenering er en viktig del av prosessen med å holde riktig fuktighetsnivå i jorda, men jeg ser at vi har kommet til ulike konklusjoner om hvorvidt leca er et effektivt hjelpemiddel eller ikke. Jeg vil nødig gjenta hele resonnementet fra artikkelen min, men essensen er at et lag med grøvere substrat under et mer finkornet substrat drenerer dårligere enn om hele dybden har samme grovhet, fordi «the perched water table» ikke uten videre kan krysse overgangen mellom grovt og fint substrat (som sand og plantejord eller plantejord og leca), og at det å bruke mye av det tilgjengelige volumet i pottene på leca, fører til at jorda rundt røttene forblir veldig våt veldig lenge, som igjen kan føre til rotråte. Dette er grunnen til at jeg er kritisk til bruk av leca i de fleste situasjoner – selv om noe har vært praktisert lenge, er det ikke nødvendigvis riktig. Så er det jo som jeg skriver noen situasjoner der leca er et godt alternativ, f.eks. om potta er veldig høy i forhold til dybden på røttene, eller om det ikke er noen dreneringshull i bunnen. Men liker du leca over hele linja, er det bare å kjøre på – jeg skal absolutt ikke leke lecapoliti. ^^

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *