Ny klokkeranke

Jeg forventer ikke at alle plantene mine skal klare seg. I fjor, da jeg kjøpte mine første stauder og sommerblomster, var det flere som bukket under eller aldri riktig kom til sin rett. Jeg er ganske sikker på at et par planter bare forsvant, et par Silver Falls fikk for lite lys og var mildt sagt triste. En Bacopa avgikk ved døden under mystiske omstendigheter og ethvert forsøk på å holde liv i lavendel gikk i vasken. Men i det overveldende blomsterfloret ute på balkongen syntes ikke disse vanskjebnene, og tomrommet de etterlot seg, ble raskt fylt opp av voksevillige naboer eller erstatninger.

Slik er det også i år, men jeg kan ikke nekte for at det føles som et skikkelig nederlag når noe ikke fungerer. Jeg ga opp tomatplanten jeg hadde sådd og dullet for siden februar da jeg innså at den kunne bli 2 meter høy og helst burde stå i drivhus. Jeg ga opp en type akeleie fordi frøene ikke ville spire. Jeg måtte grave opp to av lavendelplantene jeg hadde plantet fordi kaldt og fuktig vær kombinert med en ufordelaktig vokseplass hadde slått dem så til de grader ut at de lå langflate. Og det kan jeg takle. Sannheten er at de, om rosene vokser ordentlig til, ville forsvunnet i bladverket. Det var uintelligent planting som delvis skyldtes dårlig planlegging og delvis at jeg måtte finne plass uten å risikere å skade de til da usynlige stauderøttene som sto rundt omkring. Men det som er betydelig verre, er at jeg måtte gi opp klokkeranken min.

Klokkeranke, eller cobaea scandens, er en klatreplante som vokser vilt i Mexico, og som der er flerårig. I Norge behandles den mest som sommerblomst, og man kan kjøpe den ferdig på gartneriet eller så den fra frø. Frøene er store og flate, og i løpet av en sesong kan planten strekke seg 4-5 meter og dekke en hel vegg med grønt bladverk før den etterhvert setter knopper som åpner seg til store, kirkeklokkelignende blomster som utvikler seg fra grønnhvit til klar lilla.

Jeg kaller dette verket «triste greier»

Jeg sådde to frø i mars, og det tok kjempelang tid før det begynte å skje noe, og så skjedde det plutselig veldig mye veldig fort. Stilken skjøt fart, og før jeg viste ordet av det, hadde jeg en stilk som var rundt 1 meter lang. På dette tidspunktet fikk jeg somlet meg til å lese meg opp på topping av klokkeranke, og oppdaget at jeg skulle ha gjort det mye tidligere. Jeg fikk imidlertid toppet den et par ganger, og etter flere omganger med herding, flyttet jeg den møysommelig ut til dens nye hjem, hvor den skulle få klatre i både kattenetting og espalier. Deretter gikk det knapt en uke før været endret seg drastisk, og den måtte takle vind, regn og temperaturer under 10 grader. Og det kan jeg love deg at den ikke satte pris på! Stakkaren var ikke på noen måte beredt på et slikt vær, og hadde ikke fått etablert seg ennå – hverken i jorda eller på espalieret. Skulle jeg gi den opp eller prøve å holde den i live?

Da jeg fikk dette bildet fra moren min, skjønte jeg hvor ynkelig mitt eksemplar var

Konklusjonen var at det ikke var liv laga, så jeg trasket av gårde til gartneriet i håp om at de fremdeles hadde flere igjen. Det hadde de ikke, men de hadde flere klematisvarianter, og jeg måtte snakke hardt til meg selv for å klare å la være å kjøpe en av dem – jeg har lært at en del klematissorter faktisk kan ha den ganske greit i en stor potte, men et hjørne mellom to roser? Nei, det var en oppskrift på tragedie. Heldigvis skulle moren min til Ravnsborg Gartneri på Hurum i dag, og der fikk hun tak i en utrolig stor og flott klokkeranke! Da jeg fikk den i hus, innså jeg hvor liten og trist den lange og tynne stilken jeg hadde vært så stolt av egentlig var.

Var dette så lurt, da?

Det er imidlertid ikke bare bare å plante en klatreplante som står i en 5L-potte og vokser rundt tre pinner som, i likhet med planta, rager rundt en meter over bakken. Det blir ikke noe enklere av at plassen den skal bo på, var beregnet for en betydelig mindre plante, er plassert i et hjørne mellom to roser og et storkenebb, og er det vanskeligst tilgjengelige stedet på hele balkongen.

Etter litt om og men (dynking i vann, maltraktering av potte (det var ikke snakk om å kunne helle planta ut av potta, så jeg måtte skjære av 1/3 og stikke hånden mellom bunnen og undersiden av rotklumpen) var den i jorda. Så begynte det møysommelige arbeidet med å vikle lange greiner ut av «stativet» og lede dem bortover espalier og kattenetting, og prøve å ikke skade planten.

Det minnet litt om leken knutemor som vi pleide å leke da jeg gikk på barneskolen, men heldigvis var greinene relativt enkle å jobbe med når jeg først fant en ende, og til slutt var en god del av dem viklet ut og festet ganske løst med hampetråd. Rosene virket mindre begeistrede, noe jeg har full forståelse for – dette var jo en helt annen nabo enn den forrige, og den tok seg mye mer til rette! Jeg skal se om jeg kan få flyttet litt på den ene – det har blitt veldig trangt i akkurat dette høybedet, og det ble ikke akkurat bedre av at verdens største klokkeranke flyttet inn… Men nå er det bare å vente og se hva sommeren bringer – per nå ser det i alle fall lovende ut på klokkerankefronten!

Ny klokkeranke

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.