Du har sikkert hørt om folk som kjøper ufornuftige ting på nett når de er fulle eller høye, tilsynelatende som en gave fra fulle Turid til edru Turid. En av ulempene ved å holde seg unna rusmidler er at jeg ikke har noen fulle Renate som tar ufornuftige beslutninger som jeg kan høste fruktene av, men jeg har heldigvis fortids-Renate som av og til tar svært fornuftige beslutninger for fremtids-Renate.
Ettersom jeg ikke har vært helt i slaget i det siste, har det skortet på både entusiasme og gjennomføringsevne på plantefronten, og mens vinteren har pleid å stå i frøenes tegn her de siste årene, hadde jeg i år mest lyst til å droppe alt som hadde med sådd å gjøre. Jeg var ikke motivert, og følte jeg hadde viktigere ting å tenke på enn planter, og med flere sykehusinnleggelser bak meg føltes det dessuten litt risikabelt å skulle investere tid og energi i småplanter som kunne bli stående alene på et uheldig tidspunkt. Heldigvis grep fortids-Renate inn og sa klart ifra om at mai-Renate og juni-Renate antageligvis ville bli skuffet dersom ikke februar-Renate faktisk gjorde en innsats, og det høster jeg fruktene av nå.
Det skal sies at årets sådd har blitt ganske stemoderlig behandlet. Ikke bare ble det to uker på Ahus da de første plantene skulle vært pottet om (sjelden har vel fjernstyring av belysning og såkasse med vannreservoar vært mer kjærkomment, og ingenting døde takket være det og innsats fra moren min), Jeg har ikke lest meg skikkelig opp på hverken agurk eller bønner, har knapt nok toppet noe og har ikke helt kontroll på hva som skal hvor nå når det snart er tid for utplanting. Men jeg har planter, og jeg er veldig takknemlig for at februar-Renate bestemte seg for at hobbyen min var viktig, selv når den ikke var spesielt lystbetont, for sommeren ser definitivt lovende ut.
Døde stauder (inkludert en med en stor og ekkel larvelignende skapning som sugde på rota, som en slags virkelighetens Nidhogg) er kastet, fuglematere fjernet og møbler pakket ut. Og ikke minst : nye stauder er kjøpt inn. En akeleie, løytnantshjerte og hasselurt har overlevd mens jeg fremdeles har et lite håp om at en av storkenebb-variantene skal sette nye skudd, og nå har de fått selskap av en ny alunrot (fjorårets to klarte seg ikke), to storkenebb, en akeleie, alpeasters og kattemynte – og en ny klematis (Pernille) som tar over for klatrerosen The Generous Gardener som dessverre har krepert.
Dessuten har jeg tatt grep på ampelfronten: I fjor innså jeg at ampler i metall med kokosmatte inni er mer dekorativt enn praktisk, for selv med en skål i bunnen renner jo overskuddsvannet ut, og når du har gått litt bananas og hengt opp ampler over møbler eller der du skal gå, er det litt upraktisk. Derfor har jeg nå investert i tre av disse amplene fra Plukkselv. De har har et reservoar i bunnen og vannes via en liten luke. Jeg har en variant med flere potter fra før, og den eneste ulempen er at det er litt vanskelig å se når vanntanken er full (plutselig renner det over), men det er uansett en mer praktisk løsning enn den jeg har hatt hittil. Jeg tror jeg vil rekke opp med vannkanna uten å måtte hente stige, og med tørr jordoverflate slipper jeg å bekymre meg for hærmygg i akkurat disse pottene. Jeg er optimistisk!