Min barndoms hage

I barndommen tilbragte jeg store deler av somrene hos mine besteforeldre på Hurum. De hadde en fantastisk hage som, til tross for at den ikke var kjempestor, var mer enn stor nok i mine øyne. Den rommet plener, bed, frukttrær, åkerlapper og til og med vindruer! I bedet som lå i skyggen mellom fjell og epletrær vokste det astilbe, luftløk og gressløk, ved inngangspartiet hang det gjerne en ampel med rød pelargonia eller blå lobelia. På plenen nedenfor pæretrærne sto det en rose jeg ikke lenger husker om var blekgul eller hvit, og langs veggen vokste en ceriserosa klatrerose. Ved plommetrærne var det en diger ildkvede og små felter med karpatklokker (tror jeg) oransje liljer og løvemunn. På terrassen sto det en stor og fin tåre som fikk overvintre i kjelleren. Det var et paradis, også for et barn som egentlig ikke var så fryktelig begeistret for blomster.

Om meg

Det obligatoriske «hvem er personen bak nettstedet?» som alltid er like spennende å lese for alle andre. Så la oss gjøre det unna fort! Jeg heter Renate, jeg er 31 år gammel, født og oppvokst i Oslo og bor med mine to katter på Oslos østkant. Jeg har en mastergrad i litteraturvitenskap, har blogget, bygget opp nettsteder, jobbet som administrator/nettredatør for en forening og vært redaktør/skribent for et katteblad, slektsforsker, syr kjoler og drikker te. Jeg ser på meg selv som over gjennomsnittet løsningsorientert, og når jeg får for meg at jeg vil lære noe, går jeg gjerne på utfordringen med dødsforakt, og det gjorde jeg også i fjor, da jeg for første gang i mitt voksne liv kjøpte noe mer avansert enn en dødsdømt krydderplante. Jeg synes også at det er veldig viktig å gi noe tilbake til det interessefeltet man til enhver tid opererer innenfor, og dette er mitt bidrag til den hortikulturelle bloggosfæren, eller hva man nå skal kalle det.

Asfaltert plen

Da jeg i voksen alder skulle finne meg et sted å bo, var drømmen et eget hus. Og da kunne jeg jo bare asfaltere hagen, så slapp jeg å klippe gress! Bestemoren min vurderte muligens å kaste meg ut av familien da hun hørte det, og faktum var at det bare delvis var en spøk. Jeg var så inni granskauen uinteressert i hage og blomster, og dessuten hadde jeg ikke grønne fingre! Jeg hadde gjort gjentatte forsøk på å holde ting i live. En kaktus. Enda en kaktus. En tredje kakus. En lykkebambus. Uansett hva det var, drepte jeg det. Det ble enten for mye vann eller for lite vann, aldri passe mye. Og slik sett var det jo i grunnen greit at jeg ikke endte opp i hus, men i en blokkleilighet i Oslo sammen med de to kattene mine, og helt uten planter. Hverken buketter eller potteplanter har sluppet inn i min stue – delvis fordi jeg ikke vil at kattene skal småspise på blader som kan være giftige eller velte potter og vaser, delvis fordi jeg virkelig ikke ser appellen. Jeg har aldri vært en av dem som synes at et rom trenger noe grønt for å virke levende. Dette påvirket også valget av leilighet – jeg ville gjerne ha en stor nok balkong til at jeg kunne sitte ute og føle at jeg hadde litt privatliv, men solforhold brydde jeg meg ikke noe om. Det som dog var viktig, var at jeg kunne kattesikre den. Det første året, før jeg hadde fått kommet meg så langt som til å legge planer for uterommet, ble hele moroa pusset opp i borettslagets regi, og betonggulvet ble dekket med belegg mens brunt panel ble malt hvitt.

Slik så balkongen ut da jeg flyttet inn. Heldigvis ble den forskjønnet kort tid etter at jeg flyttet inn.

En pragmatisk oase

Mine første somre var balkongen et sted jeg ikke hadde noen særlig interesse av. Jeg hadde kjøpt et møbelsett bestående av sofa, spisebord og stoler, slik at jeg kunne sitte og spise middag der ute. Jeg fikk fikk på plass en elektrisk grill og monterte netting foran åpningen, slik at jeg trygt kunne la kattene være ute uten tilsyn. Det var veldig funksjonelt, men jeg var aldri der ute. Grillen ble kanskje brukt en eller to ganger, men jeg satt jo like gjerne inne som ute, for hvorfor skulle jeg egentlig være på balkongen? Jeg prøvde å gjøre det koselig ved å kjøpe noen pynteputer og sette frem en lykt, men det hjalp ikke. Balkongen min var ikke koselig, og den hadde uansett ikke noe å tilby som ikke salongen eller stolen foran PC-en kunne tilby.

En ny begynnelse

Dette var utgangspunktet mitt da jeg vinteren 2019 begynte å lure på om jeg skulle få meg noen planter. Jeg husker ikke helt hvor det hele begynte, men i løpet av månedene frem mot mai skjedde det store ting, og den pragmatiske oasen har gått fra å være det arealet jeg tenker minst på til det jeg tenker mest på. Og disse knappe 8 m2 med netting foran, formiddagssol og tidvis mye vind, er min hage. Den er ikke stor, men den er overraskende rikholdig, og jeg håper at mine erfaringer og tanker vil kunne være til glede, inspirasjon og nytte for andre, både med «ordentlig» hage og med små og store balkonger.

Hortikulturell?

«Hortikultur» er et annet ord for hagebruk, og entret mitt ordforråd gjennom Disneys versjon av Ole Brumm da jeg var ganske liten. I en episode skulle Tigergutt og Brumm passe Spretts tomater, og Tigergutt trodde Sprett sa «hostekur» istedenfor «hortikultur». Etter det har ordet vært med meg, men jeg har ikke fått brukt det så mye. Det endret seg da jeg bestemte meg for å opprette en planteemneknagg på bloggen min, og «hortikultur» føltes passende. Derfra var veien kort til instagramnavnet Hortikulturell og denne nettsiden. For meg handler det både om den koselige assosiasjonen til barndommen og den direkte koblingen til hagebruk uten å bruke ordet «hage» – for uansett hvor mange planter jeg klarer å få plass til på balkongen, og uansett hvor mange liter jord jeg drasser opp trappene, blir ikke balkongen en ordentlig hage. Hortikultur er derimot mer knyttet opp mot det å dyrke og drive frem planter, og jeg føler dermed at jeg kan være litt hortikulturell uten å ha to mål tomt.