Min barndoms hage
I barndommen tilbragte jeg store deler av somrene hos mine besteforeldre på Hurum. De hadde en utrolig velstelt hage som omkranset huset deres. Deler av tomten var okkupert av et delvis bortsprengt fjell, og der oppe, omtrent i høyde med hustaket, vokste det blant annet grønne bønner, agurker, gulrøtter, poteter, jordbær og til og med vindruer. I skråningen ovenfor var det deilige hagebringebær. Alt dette har de nye eierne gjort om til en slags terrasse, noe jeg oppriktig mener er en forbrytelse mot menneskeheten. I skyggen mellom epletrær og fjellet vokste det astilbe, luftløk og gressløk, og ved inngangspartiet hang det gjerne en ampel, gjerne med rød pelargonium eller blå lobelia. På plenen nedenfor de to pæretrærne og kirsebærtreet hvis frukt bestemor forvandlet til verdens beste saft sto det en rose jeg ikke lenger husker om var blekgul eller hvit, og langs veggen vokste en ceriserosa klatrerose. Ved plommetrærne var det en diger ildkvede og små felter med karpatklokker (tror jeg) oransje liljer, lilla asters, løvemunn og mye annet. På terrassen sto det en stor og fin tåre som fikk overvintre i kjelleren, og store deler av fjellsiden var dekket av en diger villvin. Det var et paradis, også for et barn som egentlig ikke var så fryktelig begeistret for blomster og planter, og i etterpåklokskapens lys har jeg innsett hvor utrolig heldig jeg var som fikk oppleve å dra opp gulrøtter av jorda, skylle dem under utekrana og knaske fornøyd på den i sommervarmen.
Om meg
Det obligatoriske «hvem er personen bak nettstedet?» som alltid er like spennende å lese for alle andre. Så la oss gjøre det unna fort! Jeg heter Renate, jeg er 32 år gammel, født og oppvokst i Oslo og bor i en blokkleilighet på Oslos østkant sammen med mine to katter, Adina og Evita. Jeg jobber som oversetter, har en mastergrad i litteraturvitenskap og har blogget, bygget opp nettsteder, jobbet som administrator/nettredatør for en forening og vært redaktør/skribent for et katteblad.
Når jeg ikke duller med frø eller steller med planter, fyller jeg tiden min med slektsforskning, søm og drikking av te. Jeg ser på meg selv som over gjennomsnittet løsningsorientert, og når jeg får for meg at jeg vil lære noe, går jeg på utfordringen med dødsforakt. Det var da også nettopp det jeg gjorde vinteren 2019, da jeg bestemte meg for at jeg skulle prøve å ha planter på balkongen min, og se om jeg var kvalifisert til å avansere fra «seigpine krydderplanter»-nivået. Jeg synes også at det er veldig viktig å gi noe tilbake til det interessefeltet man til enhver tid opererer innenfor, og dette er mitt bidrag til den hortikulturelle bloggosfæren, eller hva man nå skal kalle det.
Asfaltert plen
Da jeg i voksen alder skulle finne meg et sted å bo, var drømmen et eget hus. Og da kunne jeg jo bare asfaltere hagen, så slapp jeg å klippe gress! Bestemoren min vurderte muligens å kaste meg ut av familien da hun hørte det, og faktum var at det bare delvis var en spøk. Jeg var så inni granskauen uinteressert i hage og blomster, og dessuten hadde jeg ikke grønne fingre! Jeg hadde gjort gjentatte forsøk på å holde ting i live. En kaktus. Enda en kaktus. En tredje kakus. En lykkebambus. En ildtopp. Uansett hva det var, drepte jeg det. Det ble enten for mye vann eller for lite vann, aldri passe mye. Og slik sett var det jo i grunnen greit at jeg ikke endte opp i hus, men i en blokkleilighet i Oslo, helt uten planter. Hverken buketter eller potteplanter har sluppet inn i min stue – delvis fordi jeg ikke vil at kattene skal småspise på blader som kan være giftige eller velte potter og vaser, delvis fordi jeg virkelig ikke ser appellen. Jeg har aldri vært en av dem som synes at et rom trenger noe grønt for å virke levende. Dette påvirket også valget av leilighet – jeg ville gjerne ha en stor nok balkong til at jeg kunne sitte ute og samtidig ha litt privatliv, men solforhold brydde jeg meg ikke noe om. Det som dog var viktig, var at jeg kunne kattesikre den. Det første året, før jeg hadde fått kommet meg så langt som til å legge planer for uterommet, ble hele moroa pusset opp i borettslagets regi, og betonggulvet ble dekket med belegg mens brunt panel ble malt hvitt.
En pragmatisk oase
Mine første somre var balkongen et sted jeg ikke hadde noen særlig interesse av. Jeg hadde kjøpt et møbelsett bestående av sofa, spisebord og stoler, slik at jeg kunne sitte og spise middag der ute. Jeg fikk på plass en elektrisk grill og monterte netting foran åpningen, slik at jeg trygt kunne la kattene være ute uten tilsyn. Det var veldig funksjonelt, men jeg var aldri der. Grillen ble kanskje brukt en eller to ganger, men jeg satt jo like gjerne inne som ute, for hvorfor skulle jeg egentlig være på balkongen? Jeg prøvde å gjøre det koselig ved å kjøpe noen pynteputer og sette frem en lykt, men det hjalp ikke. Balkongen min var ikke koselig, og den hadde uansett ikke noe å tilby som ikke salongen eller stolen foran PC-en kunne tilby.
En ny begynnelse
Dette var utgangspunktet mitt da jeg vinteren 2019 begynte å lure på om jeg skulle få meg noen planter. Jeg husker ikke helt hvor det hele begynte, men i løpet av månedene frem mot mai skjedde det store ting, og den pragmatiske oasen har gått fra å være det arealet jeg tenker minst på til det jeg tenker mest på. Og disse knappe 8 m2 med netting foran, formiddagssol og tidvis mye vind, er min hage. Den er ikke stor, men den er overraskende rikholdig, og jeg håper at mine erfaringer og tanker vil kunne være til glede, inspirasjon og nytte for andre, både med «ordentlig» hage og med små og store balkonger.
Nye utfordringer
Mye har skjedd siden jeg begynte å be-hage balkongen min. Ett høybed ble til fire. Roser har blitt kjøpt, roser har dødd. Frø er sådd og stauder overvintret. Deler av ferden er dokumentert her, og jeg håper du vil følge meg videre på veien!
Hortikulturell?
«Hortikultur» er et annet ord for hagebruk, og entret mitt ordforråd gjennom Disneys versjon av Ole Brumm da jeg var ganske liten. I en episode skulle Tigergutt og Brumm passe Spretts tomater, og Tigergutt trodde Sprett sa «hostekur» istedenfor «hortikultur». Etter det har ordet vært med meg, men jeg har ikke fått brukt det så mye. Det endret seg da jeg bestemte meg for å opprette en planteemneknagg på bloggen min, og «hortikultur» føltes passende. Derfra var veien kort til instagramnavnet Hortikulturell og denne nettsiden. For meg handler det både om den koselige assosiasjonen til barndommen og den direkte koblingen til hagebruk uten å bruke ordet «hage» – for uansett hvor mange planter jeg klarer å få plass til på balkongen, og uansett hvor mange liter jord jeg drasser opp trappene, blir ikke balkongen en ordentlig hage. Hortikultur er derimot mer knyttet opp mot det å dyrke og drive frem planter, og jeg føler dermed at jeg kan være litt hortikulturell uten å ha to mål tomt.
Sponsorater og reklame
Jeg bruker AdSense for å tjene inn noen av utgiftene som følger det å ha et nettsted, og Google vil derfor vise deg annonser. Har du et produkt eller en tjeneste du tror kan være relevant for hortikulturell.no? Kontakt meg via skjemaet nedenfor for en nærmere samtale!