Våren 2021 har vært krevende fra et balkongperspektiv. Først måtte jeg innse at flesteparten av rosene var døde. Så var det staudenes tur.
I det lengste håpet jeg at det bare var våren som var treg, men til slutt måtte jeg innse at det ikke ville bli noe liv blant det visne løvverket fra i fjor. To spirblommer har begynt å spire, heldigvis, og jeg tror det dukker opp et lite storkenebb i et av høybedene, men ellers er det skremmende dødt. Tulipaner og et par hvitløk vitner om at det faktisk er sen vår, men noen store grønne bladmasser ser jeg ikke spor av. Ingen akeleie, intet løytnantshjerte. Noen rotklumper er gravd opp, innkapslet i tørr torv omgitt av fuktig jord, og jeg tror de som har dødd har vært et offer for en uheldig kombinasjon; en lang, men dårlig vinter som sørger for at jorda tiner opp selv om det burde vært kaldt, og overbygg som sørger for at det aldri kommer noen naturlige drypp av smeltet snø i følge med plussgradene. Innen det var tid for å fjerne vinterdekket og begynne å vanne litt, var det antageligvis for sent. Det er dog ingen grunn til å gråte over spilt melk (med mulig unntak av tapet av de rosa akeleiene som liksom skulle blomstre i år, der den ene har forsvunnet mens den andre erklærte seg selv for død i morges), så jeg kjøper nye planter og skal bruke sommeren på å finne en bedre måte å pakke inn høybedene på – og kanskje bli «hun rare som tar med seg snø inn» til vinteren.
Å holde på med planter fører til prøving og feiling, og hver gang noe går til helvete, får vi en mulighet til å lære noe. Det er synd at planter som taklet sin første vinter med toppkarakter bukker under gjennom den andre vinteren, men kanskje blir jeg en bedre staudemor til neste vinter? Jeg krysser fingrene og gleder meg til å plante alt det fine jeg kjøpte hos Ravnsborg gartneri i dag.