Etter at Lavender Flower Circus og Our Last Summer hadde «brukt opp» knoppene de hadde med seg fra gartneriet, har det vært rimelig dødt i høybedet de deler. Sistnevnte kom etterhvert med en del skudd, og etterhvert to nye knopper, mens Lavender Flower Circus virket trist gjennom mesteparten av juli og begynnelsen av august. Det kom noe som lignet på nye skudd, men som nærmest virket svartsvidde, og som bare smuldret opp hvis jeg berørte dem. Mange blader gulnet, men de resterende så friske ut, så jeg fortsatte å plukke til den store gullmedaljen, og så aldri noe tegn til utøy eller skade, utover at bladene var døde. Teorien min var at kombinasjonen av lave temperaturer, lite sol og særlig en hel uke med unormalt fuktig jord (grunnet behandling mot hærmygg) hadde gjort at den vantrivdes.
Sannsynligvis har disse faktorene bidratt til at den fikk et nedsatt immunforsvar. I midten av august så jeg plutselig at de to rosene ikke lenger var «jevn-triste». Our Last Summer hadde fremdeles blankt, mørkegrønt bladverk, men Flower Circus’ blader var matte, med gråskjær. Jeg kjente på jorda. Den var fuktig. Det hadde ikke vært noe mer tilløp til bladdød, så jeg tenkte at jeg fikk avvente. Jeg vet ikke hvordan jeg kan ha oversett roten til problemet, for det var veldig tydelig allerede neste dag: rosen var hardt angrepet av spinnmidd. Det var spinn nesten overalt. Jeg kunne se midden.
Man kan bekjempe spinnmidd. Det finnes ifølge Plantevernleksikonet godkjente plantevernmidler mot spinnmidd, men jeg har en stor utfordring, og det er plantetetthet. Denne rosen har fysisk kontakt med naborosen, og det er rundt 20 cm avstand til bladene på Aspirin som står i nabopotten. Derfor bestemte meg for at nei, dette gidder jeg ikke, og klippet ned hele moroa. Det var definitivt ikke riktig beskjæringstidspunkt, men jeg tenkte at det fikk bære eller briste, for nå var det viktigst å ikke spre faenskapen videre. Et par stilker fra Our Last Summer var mildt berørt, så jeg kappet av dem også, og da sola var borte, fikk både den og de andre plantene i samme område seg en real omgang med grønnsåpevann – et av de naturlige bekjempelsesmidlene som nevnes i Plantevernleksikonet. Dette har jeg fortsatt med de siste to ukene også, som et preventivt tiltak, og Our Last Summer ser i alle fall ikke noe sykere ut enn den gjorde, uten at det sier så mye.
Jeg er glad for at det er så mye liv ute på balkongen, for da er det alltid noe man kan glede seg over, selv om enkelte ting ikke blir som man hadde håpet. Jeg kan for eksempel beundre klokkeranken som har begynt å blomstre, eller se på rasleblomst og kornblomst, plukke tomater eller glede meg over den enorme fremgangen Trinidad Moruga Scorpion har hatt, istedenfor å fokusere på all bladlusa, hva-det-nå-enn-er (kanskje saksedyr?) som spiser opp bladene på noen av staudene og storkenebbene som tydeligvis ikke syntes det var noe interessant å kjøre på med en blomstring nummer to likevel.