Jeg er egentlig ingen tilhenger av begrepet «grønne fingre». Om man sier at noen har (eller at man selv ikke har) grønne fingre, sier man jo implisitt at forskjellen med den som får det til og den som ikke får det til, ligger i noe ingen av partene kan kontrollere. Det er ikke manglende innsatsvilje eller kunnskap som ligger bak alle de visne blomstene, det er en manglende x-faktor. Det er ikke nitid innsats og alle timene brukt til å sese seg opp som har æren for den bugnende hagen, det er x-faktoren. Og jeg mener ikke at de som sier «oi, du må ha grønne fingre» eller «jeg har ikke grønne fingre, jeg» mener noe galt med det eller – jeg har gjort meg skyldig i det selv, men det vitner om en manglende forståelse for at det først og fremst ligger masse arbeid bak en vakker hage.
Jeg vil fremdeles insistere på at jeg ikke har grønne fingre. Planter dør uten at jeg vet hvorfor. Jeg klarer ikke å bekjempe skadedyrinvasjoner. Jeg gjør dumme innkjøp, tenker ikke langsiktig nok, klarer ikke å begrense meg. Heldigvis gjør det ikke så mye, for en ny sesong byr på nye muligheter, og målet mitt er først og fremst å lære og å forbedre meg. Derfor finner jeg også en viss glede i alt som ikke ble som det skulle i år. Som barrotstaudene og -rosene som ikke kom skikkelig i gang, eller som ble overskygget av en nydelig klokkeranke som vokste seg utrolig mye større og tettere enn jeg hadde trodd den ville gjøre. Som tåren som ikke hadde blitt stor og sterk nok før utplanting, og som derfor har vært rimelig kjip og ikke klart å gjøre noe av seg gjennom denne elendige sommeren. Som den nydelige rosen som ikke rakk å komme i blomst, men som vokste og vokste og vokste. Eller som chiliplantene som bare skulle oppta halve bordet der ute, men som endte opp med å ta all plassen.
For dette hjelper meg med å lære. Nå vet jeg at jeg enten ikke kan ha klokkeranke, må være veldig streng med den og få den til å dekke veggen og la kattenettingen være i fred, eller bare ha skyggekjære planter i samme høybed. Jeg har lært at georginer, som jeg synes er så fine, i all hovedsak er for høye til å komme til sin rett i et høybed. Jeg har lært maksimalt antall chiliplanter på spisebordet ute er lavere enn fem, og at «liten og kompakt» er et relativt begrep.
Jeg vet nå at jeg må flytte rundt på en hel del planter når våren kommer. Jeg vet at jeg bør velge meg ut en grønn bunndekker (kommer nok til å satse på hasselurt), og at det tydeligvis er klin umulig for meg å holde liv i lavendel. Læringskurven har vært bratt, men etterhvert som jeg lærer balkongen min å kjenne, lærer jeg også hva jeg bør og ikke bør gjøre. Og ikke minst, jeg lærer hva som fungerer. Jeg lærer at det er mulig å få søte og gode cherrytomater på en østvendt balkong der sola er borte før klokken 13 mesteparten av sommersesongen, også et år hvor det har vært lite lys og lite varme, og ikke så mye tro og håp heller.
Og det er det fine med hager, uansett om de er små og krukkebaserte, enorme anlegg eller noe ganske alminnelig midt i mellom: det kommer en ny vår med nye muligheter, og når den kommer, er du flere erfaringer rikere.