Jeg blir lei meg når plantene mine dør. Jeg føler at jeg har sviktet dem. Når de ikke dør, men er litt mer halvdøde, er det verre, for da må jeg jo avgjøre om jeg skal prøve å holde dem i live eller gi dem opp. Slik var det i går. Jeg kom hjem med en ny staude som jeg hadde tenkt å plante foran den nye rosen jeg fikk i jorda dagen før (jeg var visst ikke ferdig med å kjøpe planter likevel…) og skulle vise moren min nyervervelsen. Hun var enig i at Lavender Flower Circus var flott, men påpekte at sidemannen ikke så spesielt pigg ut.
Hun hadde et poeng. Sidemannen var Coral Dawn, klatrerosen jeg kjøpte i fjor. Jeg er fremdeles usikker på om de vilkårene jeg kan tilby en klatrerose er gode nok til å kunne holde liv i dem over tid, men samtidig var det ikke til å stikke under stol at denne buskveksten hadde vært ganske underveldende gjennom fjoråret, og at den nå fremsto heller sjaber. Det hadde forsåvidt begynt relativt lovende – den vokste ganske fort, og kom seg etterhvert igang med å blomstre, hovedsakelig på en gren. Bladverket var ikke spesielt tett, men det virket sunt, og rosene blomstret lenge. Jeg reagerte dog på at de hang med hodet med en gang de nådde full størrelse – det var som om stilkene ikke på noen måte var dimensjonerte for å holde de store, tunge blomstene oppe. Da høsten kom ble Coral Dawn, som de to andre rosene, omhyggelig pakket inn, og da våren kom, fjernet jeg død og skadet vekst og ventet på grener. Det kom noen skudd på den ene grenen fra i fjor, men de fleste døde eller var slappe. Etterhvert kom noen nye knopper, og jeg var forsiktig optimistisk – kanskje kunne den bli fin i år likevel?
Men da jeg så ordentlig på den, så jeg at til og med knoppene hang. Den så rett og slett halvdød ut. Jorda var passe fuktig, alle naboplantene virket fornøyde. Dette var ikke noe jeg kunne fikse.
På mange måter var Coral Dawn drømmerosen min. Blomstene var store og luktet utrolig godt. De var litt mer fylte enn jeg foretrekker, men vakre var de uansett. Hadde omstendighetene vært anderledes, ville jeg kanskje beholdt den og forsøkt å få den til å vokse seg sterkere, men jeg tillater meg istedenfor å være litt overfladisk. Balkongen min er ingen stor hage, og når jeg sitter i sofaen der ute, er espalieret hvor Coral Dawn sto det jeg ser rett på. Jeg tok en siste titt på den dødsdømte stakkaren i morges, vurderte om jeg skulle omgjøre dommen og konkluderte med at det ikke var liv laga.
Det er definitivt et gode å kunne spasere bort på et gartneri med et bredt utvalg av roser, og jeg fant en sort jeg hadde kikket på i forveien: Our Last Summer. Sorten ble introdusert i Norge i 2015, og etter hva jeg kan se, selges de eksklusivt hos Hageland. Den er foredlet av Rosa Eskelund i Danmark, og blir mellom 2 og 2,5 meter høy. Den skal levere sterk og god duft og blomstring hele sesongen, så jeg er optimistisk!
Takket være regnværet var det nesten folketomt på gartneriet da jeg var der i 11-tiden, og det gikk rimelig greit å få byttet ut den gamle rosen med den nye. Jeg var veldig spent da jeg begynte å grave opp rota, for kanskje jeg ville finne svar på hvorfor den var så trist? Jeg fryktet å finne jord som viste seg å ha dårlig drenering eller en rot som hadde blitt hemmet i veksten av for lite vokseplass. Ingen av delene var tilfellet. Jorda var porøs, jevnt fuktig uten å være våt og enkel å jobbe med. Rota var på sin side overraskende liten – jeg hadde forventet å måtte kjempe litt med den, men jeg kunne, etter litt rugging, trekke den rett opp. Det føltes i grunnen godt å se at det ikke var på grunn av dårlig jord eller dårlig plass at den hadde slitt, for da føltes det tryggere å plante den nye rosa på samme sted.
Ettersom Our Last Summer er så mye kraftigere i veksten, ble det overraskende trangt i høybedet, men jeg satser på at det normaliserer seg litt når grenene vokser. Jeg hadde heldigvis vett til å løfte bort lammeøret og plassere det i en bøtte mens jeg holdt på, og det fikk så vidt plass i forkant av rosene da de var på plass. Underveis fant jeg også igjen hanskene mine, som jeg ikke hadde sett på noen uker. Det burde jeg egentlig forventet, ettersom jeg kjøpte nye hansker ganske nøyaktig 30 min før de gamle dukket opp. Det er jo slik det skal være, ikke sant?
